- Moro å samarbeide om kvalitet
- De fleste svarer ja til å være fagfelle, og det går stort sett greit å få tak i anmeldere, selv om de verken får betaling eller noen særlig «ære», sier de tre redaktørene i Edda, tidsskriftet for nordisk litteraturvitenskap.
.
- Kvifor ville du bli redaktør i Edda, og kva ambisjonar har du/de?
- Edda er et vitenskapelig tidsskrift og redaksjonen går på omgang mellom universitetene som tilbyr mastergrad i nordisk. Nå var det rett og slett «Trondheim sin tur» og redaksjonen av Edda var en oppgave vi ikke kunne si nei til. Edda har eksistert siden 1914 og viktige forskere og kulturpersonligheter har hatt denne jobben før oss. Vi er ydmyke overfor dette og ønsker å videreføre Eddas tradisjoner inn i en ny tid: Edda skal være det fremste vitenskapelige tidsskriftet for nordisk litteraturvitenskap.
- Kva er det finaste og det verste med å vere redaktør?
- Det er en stor glede når et nytt, godt nummer er ferdig. Å se at litt ufordøyde artikler utvikler seg til å bli skikkelig gode, er også veldig fint. Det verste er å måtte si til forfatterne at artikkelen deres ikke blir publisert, særlig hvis de har måttet gå mange runder med den, og jobbet mye. Det er aldri noe hyggelig, fordi vi vet hvor mye innsats forfatterne har lagt ned.
- Kva er du mest stolt av at din redaksjon har lykkast med dei siste åra?
- Det er moro å samarbeide! Vi er for eksempel fornøyde med de redaksjonelle prosessene: Vi har en god arbeidsflyt innad i redaksjonen og veldig godt samarbeid med forlaget (Universitetsforlaget). Vi har også en fin dialog med våre litteraturforsker-kolleger i Norden, Europa og USA: De fleste svarer ja til å være fagfelle, og det går stort sett greit å få tak i anmeldere, selv om de verken får betaling eller noen særlig «ære».
- Fleire tidsskrift satsar på nett, og publiserer stoff der som liknar på vekeavisene sitt kommentar-, kritikk- og debattstoff. Ser du teikn til at tidsskrifta si sjølvforståing endrar seg i den digitale offentlegheita?
- Ja, det er klart. Edda er jo også 100% nettbasert, men vi har ikke ambisjoner om å gå inn i det dagsaktuelle rommet. Vi er et forskningstidsskrift som henvender seg til forskere og erfarne litteraturlesere. Anmeldelsene i Edda får derfor ofte en orienterende karakter, og innimellom kunne vi nok også sett at de var litt «skarpere».
- Medielandskapet endrar seg svært raskt. Kan tidsskrifta ta nye roller no?
- Det kan hende medieutviklingens press i retning av korte tekster og korte frister gjør at det åpner seg muligheter for mer refleksjon og andre henvendelsesformer i de allmenne kulturtidsskriftene. I et vitenskapelig tidsskrift som Edda er vi imidlertid mer opptatt av utviklingen i den akademiske publiseringspraksisen, som synes å gå i retning av standardiserte og litt forutsigbare IMRAD-artikler. Vi ønsker å publisere et variert tilfang av artikler, som både kan gå i dybden på enkelttekster eller gi ny innsikt ved å skape bredere synteser og analyser. Samtidig er godt språk og treffende formuleringer en selvstendig verdi.
- Korleis kan økonomien bli betre i tidsskrifta?
- Det er det vanskelig å svare generelt på. Ulike tidsskrift har ulike markeder og lesere: For noen finnes det kanskje muligheter for å øke salg og få flere abonnenter, mens andre må belage seg på å drive i det små. Kulturfeltet har – på godt og vondt – alltid vært mye preget av ildsjeler og dugnadsinnsats. Edda har vært ekstremt heldige ved å få støtte fra Nasjonalt tidsskriftkonsortium for humaniora og samfunnsvitenskap. Det gjør at Edda kan være et Open Access-tidsskrift og at forlaget får dekket en del utgifter og at vi kan ha vår dyktige redaksjonssekretær, Gerd Karin Omdal.
- Kvifor er de med i Norsk tidsskriftforening, og kva er viktig at foreininga gjer framover?
- Vi har nok ikke vært så veldig bevisste på vårt medlemskap, men vi synes det er flott om tidsskriftforeningen kan drive bevisstgjøringsarbeid om den viktige – men ofte usynlige – rollen tidsskriftene spiller i offentligheten.
- Kva er den «beste» unnskyldninga du har fått for ikkje å levere innan fristen?
- Her er det ikke så mange saftige historier. Stort sett er forfatterne våre flinke til å levere i tide, og om de ikke rekker det, er forklaringene for det meste saklige. Om det finnes en mer tvilsom strategi, er det nok rett og slett å la være å svare på e-post – også etter purring. Men som sagt, er ikke dette noe stort problem for oss.