- Viktig å synliggjøre at tidsskrifter er dyre å lage

- Tidsskriftene og redaktørene må bli flinkere til å synliggjøre at tidsskrift koster penger. Jeg tror nok innimellom at det hersker en idé om at tidsskrifter lages på dugnadsbasis, og derfor ikke trenger så mye, men sånn er det jo ikke, sier Julie Rongved Amundsen, redaktør i Scenkunst.no.

.

- Kvifor ville du bli redaktør i Scenekunst.no, og kva ambisjonar har du/de?
- Jeg ville bli redaktør i Scenekunst.no fordi det er en fantastisk mulighet til å jobbe aktivt med tekst og scenekunst, ting jeg er veldig glad i. Selv om jeg ikke vil være med på at det står så veldig dårlig til med kritikk i Norge i dag, så mener jeg at fagtidsskriftene spiller en større rolle for den offentlige kunstdiskursen nå enn tidligere. Å være redaktør for et tidsskrift som kan fokusere faglig på den kunsten som lages og er en debattarena for et utvidet scenekunstfelt, er en anledning til å sette dagsorden og jobbe tett på norsk scenekunst. Det har også, for meg, vært en mulighet til å jobbe med det jeg kan aller best, og det er det faktisk ikke så mange anledninger til når man har en doktorgrad i teatervitenskap og er teaterkritiker. Det å få lov til å jobbe med kritikk, tekst og kunst og leve av det, er jeg veldig fornøyd med.

- Jeg har ambisjoner om at Scenekunst.no skal være en ledende arena for kritikk og debatt på scenekunstfeltet, men det viktigste er at vi oppleves som relevante for feltet selv. Jeg er ansatt for å lage et bransjetidsskrift, men jeg vil at tekstene skal ha mulighet til å nå utenfor feltet. Det finnes masse kultur- og scenekunstinteresserte mennesker som ikke nødvendigvis regner seg som en del av bransjen som har lyst til å lese kritikk. Jeg vil ta et særlig ansvar for dansekritikk, noe vi ser lite av i aviser og andre publikasjoner. For alle fagfeltene vi dekker skal vi levere gode tekster som skal ha verdi som tekst i seg selv, som skal være faglig formidlende og godt vurderende.

- Kva er det finaste og det verste med å vere redaktør?
- Det fineste med å være redaktør er muligheten til å sette dagsorden og bestemme hva vi skal fokusere på i tillegg til å jobbe med tekst. Det er også veldig fint å ha så mye kontakt med feltet og med skribenter.

- Det verste er når jeg må si nei. Det lages veldig mye scenekunst som ikke anmeldes, og som burde vært anmeldt. Derfor er det er også veldig kjedelig å måtte si nei til kunstnere som vil få forestillingene sin omtalt, men det er også mange gode forslag fra skribenter jeg må takke nei til.

- Kva er du mest stolt av at din redaksjon har lykkast med dei siste åra?
- Jeg har vært redaktør siden januar 2018, så nesten to år. I løpet av disse to årene er jeg stolt av den rollen vi har spilt i helt sentrale debatter i scenekunstfeltet. Det oppstod særlig en debatt i kjølvannet av Ways of Seeing, som strakte seg ut utover det som handlet om den forestillingen, og også handlet om scenekunstens forhold til høyredreiningen i samfunnet. Det at vi både redaksjonelt og som debattarena har klart å være en sentral aktør i den debatten, er jeg stolt av.

- Jeg er også glad for at vi mer generelt blir brukt som debattarena av feltet. Debatten om det som nå heter kunstnerskapsfinansiering i Kulturrådet, har kommet med jevne mellomrom i de to årene jeg har vært redaktør, og selv om den kanskje kan oppleves som marginal og teknisk for de som ikke er avhengige av Kulturrådet, så er den av stor betydning for det frie teater- og dansefeltet, og det at vi er blitt en sentral arena i den debatten er jeg fornøyd med.
- Og så må jeg jo si at jeg er veldig stolt av at vi har så mange gode kritikere. Mange har skrevet for Scenekunst.no siden før min tid, men jeg har også rekruttert flere. Det hender at jeg får litt dårlig samvittighet for å rekruttere folk til et så usikkert felt, men det å se skribenter med ulik bakgrunn utvikle seg og bli gode kritikere og det vi har fått til der er jeg stolt av. Og jeg er stolt av at flinke skribenter har lyst til å skrive for Scenekunst.no og vil samarbeide med meg.

- Fleire tidsskrift satsar på nett, og publiserer stoff der som liknar på vekeavisene sitt kommentar-, kritikk- og debattstoff. Ser du teikn til at tidsskrifta si sjølvforståing endrar seg i den digitale offentlegheita?
- Vi er jo utelukkende et nettidsskrift, og publiserer nytt stoff hver dag. Det er også nettopp kommentar- , kritikk- og debattstoff som er det vi fokuserer på. Det betyr, mener jeg, at det å være et tidsskrift ikke bare betyr å komme ut fire ganger i året, og at det er den refleksjonen som tar lang tid som er tidsskriftenes eneste fokusområde. Jeg var på et frokostmøte i regi av Kulturrådet i forbindelse med den nye ordningen for tidsskrift og kritikk for en stund tilbake, og var overrasket over den snevre tidsskriftforståelsen enkelte deltakere hadde der. Fordi jeg bare har vært redaktør for et nettidsskrift, var det litt fjernt for meg at tidsskrift nødvendigvis skulle være noe langsomt. Scenekunst.no fyller snart 20 år, og er sånn sett ikke noe nytt, men kanskje er det fordi tidsskriftene står i en brytningstid at jeg blir overrasket. Mye har jo også skjedd med Scenekunst.no i de årene det har eksistert, og mye av det vi gjør kunne vært gjort i dags- og ukeaviser dersom de hadde hatt et ordentlig fokus på scenekunst. Jeg vet ikke om selvforståelsen endrer seg så veldig. Tidsskriftene skal fremdeles være grundigere og mer dyptpløyende, men for meg er den digitale utviklingen utelukkende en mulighet til å være tettere på leserne og feltet vi er til for.

- Medielandskapet endrar seg svært raskt. Kan tidsskrifta ta nye roller no? 
- Hvis man tenker seg at tidsskriftenes rolle er å være mer spesifikke og grundigere i hva de gjør og hvordan de gjør det, så tror jeg ikke det endrer seg fordi medielandskapet endrer seg. Selv om jeg også liker å lese på papir, tror jeg det nye medielandskapet gir alle tidsskrift større muligheter til lettere å nå både eksisterende og nytt publikum. Scenekunst.no er jo laget for det nye medielandskapet, kanskje er det derfor jeg bare ser muligheter. Jeg kan også bli lei av hvor avhengige vi er blitt av sosiale medier, og at spissede overskrifter og rosende omtaler går bedre enn de drøftende essayene, men jevnt over gir det oss muligheter mer enn noe annet.

- Korleis kan økonomien bli betre i tidsskrifta?
- Den eneste måten økonomien kan bli bedre på er at det kommer mer penger. Det var nedslående at Kulturdepartementet ikke bevilget mer penger til fondet og kritikk- og tidsskriftordningen på statsbudsjettet for 2020. For selv om Kulturrådet ser at det er viktig, og også har funnet noe penger, må det være forståelse for dette også på politisk nivå. Det gir jo ikke mening at regjeringen lagde en kulturmelding som nesten bare handlet om demokrati og ytringsfrihet, og så bevilges det ikke penger til noe av det viktigste som gjøres for ytringer på kulturfeltet.

- Tidsskriftene og redaktørene må bli flinkere til å synliggjøre at tidsskrift koster penger. Jeg tror nok innimellom at det hersker en idé om at tidsskrifter lages på dugnadsbasis, og derfor ikke trenger så mye, men sånn er det jo ikke. Derfor er det viktig at redaktørene tar skribentenes side og argumenterer for at de skal ha skikkelig betalt, og at det arbeidet som legges ned i tidsskriftet er verdifullt både innholdsmessig og økonomisk. Scenekunst.no er i en privilegert situasjon siden vi i flere år har fått driftsstøtte fra Kulturrådet, så det kan hende det er lett for meg å si, men jeg tror det er viktig å synliggjøre at tidsskrifter er dyre ting å lage.

- Kvifor er de med i Norsk tidsskriftforening, og kva er viktig at foreininga gjer framover?
- Scenekunst.no har vært medlem av Tidsskriftforeningen siden før min tid. For meg er medlemsskapet viktig både fordi det er et nettverk av mange tidsskrift og fordi det er noen som taler tidsskriftenes sak. Scenekunst.no står med begge føttene i scenekunstfeltet, men å oppleve at vi er en del av en større kulturpolitisk helhet som tidsskrift er betydningsfullt.

- Kva er den «beste» unnskyldninga du har fått for ikkje å levere innan fristen?
 -Jeg tror jeg skal begynne med å si at jeg har mange pliktoppfyllende skribenter som er flinke til å holde deadlines. Det er derfor ikke mange veldig fantasifulle unnskyldninger, for det meste er det sykdom som fører til utsettelser. Men tog som ikke har gått som de skal, reiser som går på tverke eller forestillinger som varer lengre enn man trodde er ting som påvirker kritikerne rett som det er.

Om redaktøren

Julie Rongved Amundsen (38) har en doktorgrad i teatervitenskap fra Universitetet i Oslo (2013) og har skrevet teaterkritikk siden 2007. Redaktør i Scenekunst.no siden januar 2018 og teaterkritiker i Klassekampen.

Om tidsskriftet

Scenekunst.no er et nettidsskrift for teater, dans, opera, orkester og sjangeroverskridende scenekunst som fokuserer på kritikk, essays og debatt. Scenekunst.no ble opprettet i 2002 av Norsk teater- og orkesterforening (NTO) og Danse- og teatersentrum (DTS).

I 2015 ble det omgjort til et allmennyttig aksjeselskap for å sikre redaksjonell uavhengighet, og i tillegg til NTO og DTS er det i dag eid av Norske Dansekunstnere (NoDa) og Norsk Skuespillerforbund (NSKF).

Julie Rongved Amundsen har vært ansvarlig redaktør siden januar 2018, og siden januar 2019 har Hilde Halvorsrød vært fagredaktør for opera og scenisk kunstmusikk. Tidsskriftet er støttet av Norsk Kulturråd og har fått støtte til mindre prosjekter av Fritt Ord. 

Developed by Aplia - Powered by eZ Publish - Informasjonskapsler