Tilskueren fra landet

 Vi lever i aktualitetenes tid. Øyeblikket, her-og-nå, breaking news: Det er samtiden som i helt bokstavelig forstand brøyter seg inn i livene våre og ber, nei, krever at vi følger med. Ingen skal si at dette ikke er et fremskritt fra forgangne år, der utenriksstoffet i norske aviser ble dekket gjennom korrespondentbrev, kronikker og anmeldelser av bøker om fremmede land, men man kan også si at øyeblikket har kraft til å slavebinde oss med sitt løfte om å leve samtidig og påkoblet.

Aktualitet henger sammen med distribusjon. Evnen til å mangfoldiggjøre informasjon og kunnskap gjennom nye teknologier blir ofte betegnet som revolusjonerende – først entret vi «Gutenberg-galaksen» (Marshall McLuhan[1]), før vi med nye medieteknologier som kunne fange levende tale og bilder utover på 1800-tallet vinket «farvel» til samme (Norbert Bolz[2]) og dermed befant oss i den trådløse «Marconi-galaksen» (McLuhan). Deretter har vi flyttet oss videre til «informasjonsalderen» og dens «nettverkssamfunn» (Manuell Castells[3]). Men at kunnskap henger sammen med distribusjon er ingen nyhet. Den bergenske kritiker, redaktør og medstifter av Norske Selskab i København, Claus Fasting, skriver i 1778 i sitt eget tidsskrift Provinzialblade[4] om kunnskapsformidling i antikken, i Demokrits verden:

Thi, den som paa hans Tid vilde blive viis, maatte see med sine egne Øyne. Der var den gang ingen Bogtrykkerier, ingen Journaler, Biblioteker, Magaziner, Encyclopidier, Realordbøger, og hvad alt dette Verktøy meere heder, ved hvis Hjelp man nu omstunder, uden at vide hvorledes, kan blive en Philosoph, en Konstdommer, en Autor, eller vide alting.[5]

For Fasting var den nye skriftoffentligheten som hadde utviklet seg gjennom siste halvdel av 1700-tallet en verden av muligheter, både til å utbre kunnskap og til å se meninger brytes mot hverandre. Men vi merker oss at også en viss skepsis gjør seg gjeldende overfor de nye mediene: Man ser ikke lenger verden med sine egne øyne, og man tilegner seg kunnskap annen- eller tredjehånds, uten egentlig «at vide hvorledes». Dette er utfordringen med aktualiteten: Jo raskere det går, jo mindre refleksjon blir det tid til, og jo vanskeligere blir det også å kvalitetssikre informasjonen.

Tidsskriftmennesket ser seg selv som en opplyser, en kunnskapsformidler. Mange av tidsskriftene som kommer til i årene etter at sensuren letter i Danmark-Norge, er enmannsforetak der redaktøren også er hoved- eller eneste bidragsyter. Avsender er et jeg som også reflekterer over sin egen rolle på denne nye arenaen. I og med at dette er tidsskrifter som henvender seg vidt og bredt, kan man jo ikke vite hvem leseren er – og hvem er egentlig skribenten? Hvilke kvalifikasjoner har tidsskriftkritikeren? I åpningen av første nummer av Provinzialblade presenterer redaktøren seg som en ydmyk skikkelse:

Jeg er [...] meget undseelig ved at fremstille mig for saa mange Læsere, av forskiellige Stænder, og en endnu forskielligere Tænkemaade, som har giort mig den Ære at tegne sig for disse Blade. Hvad skal jeg sige dem alle, som de ikke veed bedre enn jeg? Hvad skal jeg lære den kloge Landmann, den erfarne Embedsmand, den tapre Krigsmand, og den lærde Geistlige? Jeg planter aldrig Kartofler, jeg forstaaer intet av Processer, endnu mindre av Krigskonsten, og jeg er kun Kandidat i Teologien. Jeg har sagt alt dette til dem, som har overtalt mig til at skrive disse Blade, og igientager det her med megen Oprigtighed. Jeg tør slet ikke bestemme mig for at underviise. Det vil være mig nok, at jeg enten, paa en ikke alt for kiedsommelig Maade, fornyer Erindringen av, hvad man veed tilforn, eller at jeg – til høyere Eftertanke, foredrager, hvad er, imod Formodning, skulle indløbe, – som man ikke veed.[6]

Det handler altså om tidsskriftskribentens rolle, hans mandat og grunn – hvilken plass fyller han i den gryende offentligheten? Hva er det spesifikke ved disse nye skrivende menneskenes status? De er ikke øyenvitner og de står på avstand fra kunnskapen de formidler. De er heller ikke fagpersoner eller lærere. Hva er de da? De er frie skribenter, kommentatorer, tilskuere. Det første nummeret av Addison og Steeles The Spectator (1711–12) åpner med en betraktning:

I HAVE observed, that a reader seldom peruses a book with pleasure, till he knows whether the writer of it be a black [dark] or a fair man, of a mild or choleric disposition, married or a bachelor, with other particulars of the like nature, that conduce very much to the right understanding of an author. (1. mars 1711)[7]

Leserens instinktive nysgjerrighet på forfatterens identitet skal stilles, men ikke bare det: Alt skriveren har på hjertet må få utløp – «since I have neither time nor inclination to communicate the fullness of my heart in speech, I am resolved to do it in writing, and to print myself out, if possible, before I die». Selvtilliten til denne skriveren, som etterhvert blir identifisert som den fiktive «Mr. Spectator», er det ingenting å si på. Han skriver også på oppfordring, forteller han: «I have been often told by my friends, that it is pity so many useful discoveries which I have made should be in the possession of a silent man. For this reason, therefore, I shall publish a sheet-full of thoughts every morning, for the benefit of my contemporaries». Kritikeren skriver for sitt publikum, men også seg selv, for å stille sin skrivekløe. Det er verdt å merke seg at han her også kommenterer et sentralt offentlighetshistorisk poeng: at overgangen fra tale til skrift stiller spesifikke krav til både ferdigheter og til personlighet. Heretter blir det rom for en annen type aktører, for de som ikke nødvendigvis roper høyest, men som foretrekker å tenke i skrift. Mr. Spectator er «a silent man» som ser det som sitt mål å gjøre sitt liv til skrift – «print myself out» – før han dør.

                                                                       *

 Den skikkelsen som her trer frem, er altså en grunnleggende performativ skapning som gir form til en ny skriftkultur og en ny type skrivere: kritikeren. Han var ikke bare kritiker i snever forstand, som anmelder av litteratur, kunst og musikk – han var en som kommenterte alle mulige fenomener i tiden, ikke minst moralske spørsmål. Siden offentligheten han opptrådte i var liten, havnet han snart i sentrum, og han var der hele tiden. The Spectator var et tidsskrift, men også en journal i bokstavelig forstand med sine daglige utgivelser. Men aktualitet er flere ting, og i denne sammenhengen handlet det oftest om å oppdatere leserne på hva skribenten(e) hadde tenkt siden sist. Perspektivet var stort sett betrakterens.

Senere tidsskriftskapere identifiserte seg både med Addisons opprinnelige Spectator og med tanken på at det å betrakte noe også handler om å se fra et bestemt sted. De skandinaviske tidsskriftene i denne tradisjonen opererte med en oppfatning av at de deltok i en større samtale mens de også var høyst lokale. Den danske Spectator (1744–45), Den Patriotiske Tilskuer (1761–63), Kritisk Tilskuer (1775–76), Ny kritisk Tilskuer (1777), Den nye Kritiske Tilskuer (1777–1779) og Den danske Tilskuer (1791–1808) forsto sin egen rolle på denne måten:Vi er alle «Tilskuere på Verden store Skueplads», som sognepresten i Volda, Hans Strøm, med en Shakespeare-allusjon skriver i første essay i Tilskueren paa Landet (1775), en tidsskriftaktig artikkel- eller essaysamling i to bind. I henvendelsen «Til Læseren» peker han på at «da denne store Skueplads forandrer sine Optrin efter Tiden, Stedet og Personernes Beskaffenhed, saa sees lettelig, at en agtsom Tilskuer kan paa eet Sted finde Anledning til Anmerkinger, som ikke gives paa et andet».[8]

Tidsskriftskribentens posisjon har siden den gang vært preget av denne dobbeltheten: innenfor og utenfor. Vi ser det enda tydeligere etter den moderne aktualitetspressens fremvekst: Tidsskriftkritikeren er med i samtalen om kulturen, men står samtidig utenfor, skilt fra aviskritikeren av tid (i papirtidsskriftet) eller av omgivelser (i nettidsskriftet). At en anmeldelse i et tidsskrift som utkommer fire ganger årlig nødvendigvis vil være forsinket, og derfor nærmest har en forpliktelse til å grave litt dypere og se videre og bredere enn dagskritikken, er åpenbart. Like opplagt er det kanskje ikke at kritikeren som skriver for et tidsskrift med nettpublisering som primært format og aktualitet som prioritering skal skille seg så tydelig fra aviskritikken – annet enn i omfang.

Men for det første ligger det noen historiske føringer i sjangeren tidsskriftkritikk som er lette å oppfylle i digitale formater: En tekst kan i prinsippet være så lang den bare vil, noe som gir skribentene friere hender og mer plass til å både utfolde seg og til å teste ut resonnementer. For det andre er dagens medieøkologi preget av et tydelig skille mellom store og små aktører – langt på vei styrt av mediehusenes forståelse av redaksjonell profesjonalisme, noe som innebærer at en tidsskrifttekst nærmest i seg selv vil oppfattes som en stemme fra marginene. Dette punktet henger klart sammen med hvordan tidsskriftet oppfattes i mediepolitiske sammenhenger, som noe ganske annet enn den øvrige offentligheten. Jeg trenger kanskje ikke minne om hvordan utvalget som sto bak rapporten med den i denne sammenhengen paradoksale tittelen Det norske mediemangfoldet helt (og skandaløst!) utelot tidsskriftene fra sin gjennomgang av det norske medielandskapet. I et historisk perspektiv er denne utdefineringen vanskelig å forstå på andre måter enn at «mangfold» betyr mediestrukturelt enfold.

                                                                       *

 Tvunget utenforskap gir imidlertid tidsskriftkritikeren en posisjon som er friere og mer uavhengig, i alle fall i forhold til den alminnelige konsensus. Det er ikke på noen måte tilfeldig at flere av nynorskoffentlighetens viktigste stemmer vokste frem i og rundt mer marginale publikasjoner som Aa. O. Vinjes Dølen, et enmannstidsskrift av Spectator-typen, eller Arne Garborgs publikasjoner Fedraheimen (som han stiftet i 1877 og redigerte til 1883) og Syn og Segn (som han sammen med Rasmus Flo stiftet i 1894). Garborg fortsatte på den kursen Vinje hadde staket ut, og der offentligheten var definert som en kampsone. De som var innenfor, hadde posisjoner og midler. Det er, skriver Vinje, «ein ulik Strid»:

Alle I, som staa os imot, hava, som det het, Vinden og Soli paa Eders side, I hava Aarhundreders Hævd, Prædikestolen, Dom- og Lærestølirne, Regjering og Storthing, Literaturen, de «Dannede», og – Pøbelen paa Eders Side.[9]

Landsmålsforkjemperne har imidlertid, mener han, folket på sin side. Vel å merke «Folket, naar det faar tenkt seg om». Midlene for å få folket til å tenke seg om, var publikasjonene, tidsskriftene, avisene. De opererte i det små, i marginene, og stort sett med ytterst begrenset (og ofte ideologisk begrensende) økonomisk støtte. Garborg startet Fedraheimen 26 år gammel, med støtte først og fremst fra «målstrevarar» med en trygg, kristelig verdihorisont. Etter hvert som hans eget ståsted gled fra konvensjonelt oppbyggelig til kristenskeptisk og til sist fritenkersk, havnet han logisk nok i konflikt med både støttespillere og abonnenter.

Hans debut som kritiker i en bredere offentlighet i 1873 er berømt for sitt omfang (den 69 sider lange pamflettanmeldelsen av Ibsens Kejser og Galilæer er av Arild Linneberg utropt til «norgesrekord»[10] i lengde) og kom i to opplag. Mindre kjent er det kanskje at hovedinnvendingene i anmeldelsen går ut på at Ibsen er for lite oppbyggelig og mangler et tydelig ideal. Rett nok uttrykker Garborg en hel del ambivalens i holdningen til Ibsens nye, realistiske poetikk, men på dette tidspunktet var han en klart konservativ kritiker. Denne verdiposisjonen ble også tydelig da han i desember samme år skrev et opprop i Aftenbladet[11] der han stilte seg bak Det akademiske kollegiums beslutning om å nekte Georg Brandes en talerstol ved universitetet fordi han var en «anti-kristelig agitator». Da Bjørnsons roman Magnhild kommer ut året etter, er det også fritenkeriet Garborg kritiserer: «fyrr hev me likt Bjørnson, av di han var slik ein frisk natur, som hadde samhug med liv og folk og ei merkjeleg fast tru paa landsens framtid. No er han, som so mange andre, komen upp i ymis tvil og mistru» (Fedraheimen, 10.11.1877). Men årene som avis- og tidsskriftredaktør er med på å forme ham: Mer og mer går han fra å være lojal mot sitt gamle verdisett (og mot de økonomiske støttespillerne) til selv å endre posisjon: Den essayistiske debattromanen Ein Fritenkjar trykkes som føljetong i Fedraheimen gjennom våren 1879 og fører til at Garborg må gå av som redaktør.

I lederartikkelen i første nummer av Fedraheimen hadde han formulert verdigrunnlaget for bladet slik: «Me held oss til Kristendomen, iminsto til dess at Nokon finn paa nokot, som er likare.» Dette må i ettertid ses som en spøk med dobbel bunn, for etter at Garborg gikk av forvandlet Ivar Mortensson-Egnund og Rasmus Steinsvik Fedraheimen til en anarkistavis, som de siste årene også skiftet undertittel flere ganger: Det ble nå «Radikalt Maalblad» og siden «Radikalt Arbeidarblad», før det aller siste ordinære nummeret, en minneutgave om Pariserkommunen, ble trykket på rødt papir.

Det er vanskelig å peke på en mer produktiv og betydningsfull norsk litteraturkritiker enn Arne Garborg. Han ble først kjent som kritiker og var kritiker til det siste – så sent som i desember 1923, bare en drøy måned før han døde, sendte han fra seg en lang og refsende anmeldelse av Christian Gierløffs debattbok Skogen og folket. Her får vi en kritisk gjennomgang av hvordan en lite bærekraftig skogbruksindustri er drevet frem av private skogeiere og deres rovdrift, det Garborg kaller «skogplundringi»: «Naar ein les denne Chr. Gierløffs bok, kann ein bli rædd og spyrja seg sjølv: er me eit vakse folk med sjølvstyre, eller er me ein flokk ungar paa sjølvstyr?» (Den 17de Mai, 5. desember 1923). Mens han i sine første anmeldelser var kritisk til det moderne gjennombruddets menn og den nye, fremvoksende realismen, og siden konfronterte det kristne verdigrunnlaget han selv hadde kommet fra, er han til det siste i opposisjon til øvrigheten og pengemakten. Hele veien står han utenfor, er betrakteren og kommentatoren – han er tilskueren på landet. Dette er tidsskriftkritikerens posisjon og til en viss grad også legitimering: Et blikk fra et annet sted.

                                                                       *

 I de offentlighetsteoretiske klagesangene om den borgerlige offentlighetens oppløsning gjennom 1800-tallet, som Jürgen Habermas er den mest kjente eksponenten for, heter det oftest at det er særgruppene og ikke minst de økonomiske interessene som fører til at offentligheten atomiseres. De tusenvis av tidsskrifter, ukeaviser og månedsskrifter som oppstår bare i Skandinavia i løpet av det 19. århundret, representerer en demokratisk revolusjon: Her speiles en samfunnsutvikling preget av større differensiering og spesialisering av at store og små grupperinger, interesseorganisasjoner og politiske og faglige organer skaper sine egne skriftlige fellesskaper. Mange av disse formes i publikasjoner der man skriver for og om sin egen gruppe – særlig gjelder det foreningsblader og fagorganer.

Forskningen på tidsskriftkulturen har vist en større interesse for de allmenne kulturtidsskriftene enn for mer spesialiserte publikasjoner. Det er lett å forstå at man fra forskerhold har hatt blikket festet mot det som vender seg mot fellesskapet, men samtidig har det kanskje gitt et litt mangelfullt bilde av bredden i tidsskriftkulturen. Jeg tror det kan skyldes at drømmen om den borgerlige offentligheten lever videre som en ubevisst forestilling hos mange kritikere (og kritikkhistorikere). Handler det om at vi tviholder på tanken om at skriftkulturen vår fremdeles skal betraktes som en felles sfære, noe som kan tenkes og forstås i entall? Allerede i 2006 kunne den svenske medieprofessoren Peter Dahlgren slå fast at forestillingen om én felles, overgripende offentlighet forlengst var begravet:

If the vision of a singular, integrated public sphere has faded in the face of the social realities of late modern society, so has much of the normative impetus that may have previously seen this as an ideal. The goal of ushering all citizens into one unitary public sphere, with one specific set of communicative and cultural traditions, is usually rejected on the grounds of pluralism and difference.[12]

Vi kan altså ikke, som i 1775, betrakte oss selv som «Tilskuere på Verdens store Skueplads» (Hans Strøm) – vi må anerkjenne at det er snakk om en rekke ulike scener, at ikke alle som opptrer der er komfortable med tanken på å spille og opptre, og at de gjerne har sine egne ideer om hva som skal oppføres og hvordan det skal gjøres. I det siterte avsnittet fra 2006 fremstår forestillingen om én offentlig samtale som snever, og spørsmålet om representasjon er avgjørende. Hvem er med, og hvem definerer premissene for samtalen? Ikke minst gjelder dette utsiktene for både den politiske samtalen og journalistikken i det som da var en stadig mer nettbasert publiseringskultur. Resonnementet omkring spenningen mellom en felles offentlighet og manglende interessefellesskap er interessant å lese nesten tyve år senere, siden Dahlgrens artikkel er skrevet omtrent samtidig med at «sosiale medier» blir et alminnelig fenomen (den er passende nok publisert sent i august 2006, et par uker før Facebook ble tilgjengelig for alle med en gyldig e-postkonto[13]). Her ligger det en latent kritikk av oppløsning og «fragmentering» – men også en entusiasme for det demokratiske potensialet i «the cyber transformation of the public sphere».[14] Internettet kan, mente man, fremme mulighetene til å erfare nye former for deltakelse gjennom folkelig engasjement og «borgerkultur». Dette fremstår i dag som både naivt og sant. Det lyder også som et ekko av det tidlige 1960-tallets oppsving i folkelig engasjement knyttet både til studentopprørene og en bred, politisk aktivisme.[15]

Dette lille glimtet inn i den nære fortidens forsøk på å spå viser oss noe vi har visst lenge, nemlig at nye publiseringsmåter og endringer i de teknologiske omgivelsene gir og tar. Fremveksten av den brede borgerlige offentligheten gjennom 1700-tallet skaper demokratiske muligheter, men den samme distribusjonsteknologien som gjør det mulig for mange å delta, okkuperes snart av kommersielle krefter som rykker inn og korrumperer samtalen. «Kraften i det bedre argument», som Habermas idealiserer som offentlighetens kjerne, er ikke stor nok til å stå imot det kommersielle trykket. Kanskje betyr dette at spørsmålet om papir versus digital ikke nødvendigvis er det sentrale for tidsskriftenes overlevelse, og at det heller ikke er publiseringstakt eller -hastighet som vil være det avgjørende kjennetegnet på «tidsskrift» i fremtiden. Kanskje er det en annen av tidsskriftenes og tidsskriftkritikerens sentrale egenskaper som skal fremheves, nemlig perspektivet?

                                                                       *

 Tidsskriftkritikeren er en tilskuer, en som betrakter kulturen fra et bestemt sted. Hva kjennetegner disse stedene for kritikeren i dag? Det går an å mene at den litterære kulturen, forstått som en diskuterende og problematiserende samtale om litteraturen, har migrert (eller er i ferd med å migrere) fra de tradisjonelle dagsavisene og hovedstrømsmediene i sin alminnelighet til en rekke mindre publikasjoner. Denne utviklingen har gått raskere i land uten velutviklede støtteordninger, og langt på vei har tidsskriftene også flyttet seg til digitale formater.[16] Det finnes så vidt jeg vet ingen større eller helt oppdaterte analyser av denne strukturelle endringen i vår lokale medieøkologi,[17] men diskusjonen er blant annet påbegynt i den såkalt Lirhus-debatten, der den sentrale påstanden er at de tradisjonelle avisene har renonsert på litteraturkritikken og stort sett ikke anmelder annet enn big books og at Bok-Norge slik sett er blitt et supermarked som kun selger pølser. Dersom analysen stemmer, ja, selv om den bare delvis stemmer, så betyr denne tendensen flere ting for tidsskriftene. For det første at de kulturelle eller litterære offentlighetene ikke lenger kan omtales i entallsform, alternativt at vi må tenke dette som et mer eller mindre organisk nettverk av større og mindre «klynger». For det andre betyr det at det faller et større ansvar på tidsskriftene – de skal gjøre det de gjorde før, men de skal også gjøre mye av det som tidligere ble gjort av de etablerte avishusene.

I sin tidsskriftbibliografi Norske tidsskrifter (1940) problematiserer pressehistoriker Harald Tveterås skillet mellom avis og tidsskrift, og peker på en klar overlapping i «ansvarsområdene»:

Av den primære oppgaven, å formidle nyheter, springer spontant den sekundære, å resonnere over nyhetsstoffet. Først da dagspressen utviklet seg i Europa i løpet av det 18. århundre, ble oppgavene mer delt. Men helt og klart har avisene og tidsskriftene aldri skilt seg ut fra hverandre.[18]

Mediemangfoldsutvalget mente altså at situasjonen har forandret seg radikalt på de knapt åtti årene som ligger mellom Tveterås’ bibliografi og NOU 2017: 7. Det norske mediemangfoldet. En styrket mediepolitikk for borgerne, der skillet mellom aktualitetsmedier og tidsskrifter trekkes klart og skarpt: avisene er innenfor og tidsskriftene er utenfor.

Den tendensen jeg over har beskrevet innebærer at tidsskriftene overtar mer av ansvaret for litteratur- og den øvrige kunstkritikken. Dette er ikke bare en endring i distribusjonen (at kritikk kommer på trykk i tidsskrifter, digitalt eller på papir, i stedet for i dagsavisene) og i økonomien (at tidsskriftene i større grad finansierer kritikken). Det er også en endring i identitet, for det betyr at tidsskriftene ikke lenger blir et sted på «utsiden», der man i noenlunde fred og ro kan komme med sine stedsspesifikke observasjoner og analyser, som en annen tilskuer på landet. I en slik endret situasjon blir tidsskriftene både sentrum og periferi, både hovedstad og provins.

Kilder:

[1] Marshall MacLuhan: The Gutenberg Galaxy. The Making of Typographic Man. Toronto: The University of Toronto Press, 1962.

[2] Norbert Bolz: Theorie der neuen Medien. München: Raben, 1990.

[3] Manuel Castells: The Information Age. Economy, Society and Culture (1998) – et trebindsverk bestående av The Rise of the Network Society (1996), The Power of Identity (1997) og End of Millennium (1998).

[4] For en innføring i dette tidsskriftet og i Claus Fastings biografi, se Aina Nødings Claus Fasting. Dikter, journalist og opplysningspioner. Oslo: Scandinavian Academic Press, 2018, og Bjørn Kvalsvik Nicolaysens omfattende biografiske skisse og innledning i «Sandhed og Retfærdighed». Claus Fastings Politie-Aktiorat 1784–1791. Bergen: Senter for europeiske kulturstudier, 1996.

[5] Provinzialblade No. 25, sitert etter Samlede skrifter, utgitt ved Sverre Flugsrud, bind II,1968, s. 106.

[6] Provinzialblade No. 1, sitert etter Samlede skrifter, bind II, 1968, s. 4.

[7] Jeg siterer her etter The Spectator. A New Edition Reproducing the Original Text Both as First Issued and as Corrected by its Authors with Introduction, Notes, and Index edited by Henry Morley. London: George Routledge & Sons, 1891. Utgaven er elektronisk tilgjengelig gjennom The Gutenberg Project.

[8] Hans Strøm: Tilskueren paa Landet, I. Deel. Udgiven på Typografiske Selskabs Bekostning. København 1775, s. 2.

[9] Aa.O. Vinje: Dølen. Eit Vikublad, nr. 2, 1858, s. 2.

[10] Arild Linneberg: Norsk litteraturkritikks historie 1770–1940. Bind II: 1848–1870. Oslo: Universitetsforlaget, 1992.

[11] Den liberale og satiriske dagsavisen Aftenbladet, der Garborg var journalist gjennom det meste av 1876, kom ut i Christiania og var en forlengelse av Ditmar Meidells satireblad Krydseren. Garborgs opprop, med tittelen «Dr. G. Brandes», sto på trykk 19. og 21. desember 1876.

[12] Peter Dahlgren: «Internet, Public Spheres, and Political Communication”, i Political Communication, vol. 22, nr. 2, 2006, s. 152.

[13] Carolyn Abraham: «Welcome to Facebook, everyone», publisert 26. september 2006 på «The Facebook blog» (https://www.facebook.com/notes/262051265158581/).

[14] Dalgren 2006, s. 151.

[15] Begrepet «borgerkultur» ble etablert i Gabriel Almond og Sydney Verbas studie The Civic Culture. Political Attitudes and Democracy in five Nations (1963).

[16] Se min diskusjon av dette i boken Kritikerens spøkelse. Om kunsten å felle smaksdommer i det 21. århundret (2023), særlig s. 213–229.

[17] Utover Paul Bjerke og Lars Julius Halvorsen (red.): Kulturtidsskriftene. En analyse av kulturtidsskriftene i Norge. Bergen og Oslo: Fagbokforlaget 2018. Denne undersøkelsen er basert på tallmateriale og intervjuer gjennomført i april 2017.

[18] Harald Tveterås: Norske tidsskrifter. Bibliografi over periodiske skrifter i Norge inntil 1920. Oslo: Universitetsbiblioteket 1940, s. V.