Forskning utføres på oppdrag
Slik vektlegging av internasjonal publisering og sitering overser at det meste av samfunnsforskning i Norge utføres på oppdrag for offentlige og private virksomheter. Her avhenger nytten av om resultatene kan brukes i arbeidet med å utforme og evaluere tiltak. Ved siden av slik oppdragsforskning, skriver samfunnsforskere bøker og fagartikler om selvvalgte temaer som de mener har allmenn interesse. I tillegg kommer formidling gjennom avisartikler og foredrag. Nytten av slike innspill ligger i bidraget de gir til økt innsikt i samfunnsforhold i den norske befolkningen.

Plassbegrensning ekskluderer til tross for høy kvalitet
Samfunnsforskere ligger altså ikke på latsiden når de ikke publiserer internasjonalt. Det er heller ikke åpenbart at skattebetalerne vil få mer igjen for pengene dersom forskerne satser på å bli mer synlige utenfor Norge, slik tellekantsystemet skal stimulere til. Det er selvsagt viktig å bidra med forskningsresultater av generell interesse til det internasjonale forskersamfunnet, og å få dem prøvet i debatter med kolleger fra andre land. Det er slik fagene utvikler seg og grensene for sikker kunnskap utvides. Men for at norsk forskning skal ha utbytte av større satsing her, bør dagens opplegg for publisering forbedres.

Noen tidsskrifter har over tid opparbeidet seg høy prestisje. Så mange prøver å få artiklene sine inn der, at det bare er plass til et fåtall. Dette gir en spiral med stadig økende prestisje, flere innsendte artikler og stigende refusjonsrate. Årsaken til at bare en liten brøkdel aksepteres, er ikke mangel på faglig kvalitet, men plassbegrensningen.

Det er gjerne slike tidsskrifter som plasseres på nivå 2, der publisering gir 3 poeng, mot 1 poeng i andre fagtidsskrifter. Tellekantsystemer vil, hvis de virker etter hensikten, øke artikkelstrømmen til topptidsskriftene ytterligere. En forsker kan ha prøvd både to og tre steder før artikkelen endelig aksepteres. Dette forlenger tiden før den kommer på trykk, og antallet forskere som har vært involvert i vurderingen av artikkelen, øker for hver innlevering.

Dagens system lite tilfredsstillende
Hvis hensikten er at artikler som er kvalitetssikret, raskest mulig blir tilgjengelige for andre forskere, med en mest mulig ressurseffektiv fagfellevurdering, er dagens system lite tilfredsstillende. Et papirtidsskrift oppleves som en anakronisme i en tid der nesten alle laster ned fagartikler de trenger fra nettet. Ved elektronisk publisering vil sidetallsbegrensningen forsvinne, og alle artikler som holder faglig mål kunne publiseres umiddelbart.

Vi har allerede fått rene elektroniske tidsskrifter, men fortsatt dominerer papirtidsskriftene. En kan spørre seg hvorfor, når denne publiseringsformen har så iøyenfallende svakheter. Ved siden av tradisjonens makt er nok svaret at det er noen som tjener på den gamle ordningen

Dette gjelder i første rekke noen store tidsskriftsforlag. De har klart det kunststykket å få forskere til å gjøre jobben med å skrive artiklene og vurdere dem gratis, for så å få universiteter og forskningsinstitutter til å betale dyrt for å få adgang til de samme artiklene. En så ekstremt skjev ordning har skapt reaksjoner, noe framveksten av universitetsbaserte elektroniske tidsskrifter er et tegn på.

Har suksessfulle forskere motvilje mot å endre systemet?
At dette ikke har skjedd før eller fått større gjennomslag, kan henge sammen med at forskere som har lyktes i konkurransen om å komme inn i prestisjetidsskrifter, har motvilje mot å endre et system der de selv har gjort suksess. Ikke minst som en følge av denne suksessen sitter de ofte i innflytelsesrike posisjoner i den akademiske verden, samtidig som de har posisjoner i tidsskriftenes redaksjoner.

Vil noe gå tapt om kunstig knapphet på plass i papirtidsskrifter oppheves, og det blir slutt på dagens prestisje-hierarki? Noen vil kanskje savne æren som følger med å være blant de få utvalgte. Hvis statusen dette gir er en viktig gulrot for forskere, måtte en kunne finne en annen måte å framheve artikler som vurderes som spesielt gode.

Det blir hevdet at dagens system forenkler arbeidet med å vurdere søkere til vitenskapelige stillinger. Topptidsskriftene har allerede gjort jobben. Derfor bør bedømmelseskomiteer tillegge slik publisering avgjørende vekt.

Mange eksempler på irrasjonalitet, maktbruk og usaklig motstand
Denne vurderingen har imidlertid svakheter som taler mot noen slik automatikk. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at artikler trykt i ledende tidsskrifter viser seg å inneholde alvorlige feil, eller at artikler som representerer nye fruktbare innfallsvinkler ikke blir akseptert. Knut Olav Åmås omtaler i Aftenposten 9/10-11 problemene som den ferske nobelprisvinneren i kjemi møtte da han ville publisere funn som brøt med etablerte sannheter i faget, og skriver: ”Det triste er at Daniel Shechtmans historie ikke er unik. Vitenskapshistorien er full av eksempler på like mye irrasjonalitet, maktbruk og usaklig motstand.” Slike eksempler finnes også i samfunnsfagene.

Avgjørelsen om ansettelser ved norske universiteter bør ikke overlates til redaksjonene i amerikanske prestisjetidsskrifter. Det hevdes at en spesiell faglig retning har sikret seg et hegemoni i amerikansk statsvitenskap, gjennom kontroll over redaksjonen i sentrale tidsskrifter og dermed også over rekrutteringen til ledende universiteter. Riktig eller ikke, det er uansett liten tvil om at uten uavhengige vurderinger lokalt, øker faren for faglig ensretting ved universitetsansettelser.

Publisert i Aftenposten torsdag 17.11. og gjengitt med tillatelse fra Aftenposten og Ottar Hellevik