Kritikkens oppgave

Kristoffer Jul-Larsen
Stipendiat, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, NTNU

Se også mer diskusjon og debatt her.

Under to litterære diskusjoner ligger et felles problem: Hva er kritikkens oppgave?

Jan Kjærstad anklager i Aftenposten 7/1 kritikerstanden for å gå i Knausgård-takt: De kan ikke nok om det litterære feltet og er for opptatt av sine egne følelsesmessige reaksjoner. Kjærstad tar til orde for en mer mangetydig kritikk som makter å bryte ut av Min kamps konservative menneskesyn og romantiske kunstmyter, det klarer de i følge ham ikke nå.

Kjærstad kan ha rett i det han sier om de kritikkene han tar for seg, han skriver imidlertid kun om resepsjonen av første bok. Siden de første kritikkenes publisering har det kommet to bøker til, og dermed en rekke nye kritikker, andre innlegg og nye diskusjoner. Kjærstad er for sent ute som et resultat av Min kamp-prosjektets unike publiseringsprosess. På grunn av romanens seks bind tvinges resepsjonen til å tenke seg om etter hver nye del, noe som tvinger frem en ny vurdering av de foregående bøkene og den forutgående resepsjonen. Knausgård har dermed tvunget frem en reflekterende offentlighet, en kritikk som går ut over den enkle anbefalingskultusen Kjærstad finner i den første anmeldelsesrunden.

I Dagbladet den 6/1 fremhever Kåre Bulie litteraturtidsskriftet Vinduet på konkurrenten Vagants bekostning. Vinduet er raust, Vagant er bedrevitersk. Audun Lindholm plukker opp hansken 8/1, men heller enn å kritisere Vinduet retter Lindholm blikket mot Bulies skille mellom det folkelige populære og det bedrevitersk sure: Det er en fare for en reflekterende offentlighet. Jeg kan ikke annet enn å støtte Lindholms opprop for en genuin kritiker, en som vil «forandre, bygge, redde … bryte mot status quo og stivnede tankemønstre». Motsetningen er anmelderiet, hvis adjektivrike språk, skrevet med blurben som stilistisk forelegg, først og fremst bejaer det bestående og formidler det populære. Lindholm er kanskje i overkant negativ i sin beskrivelse av anmelderens muligheter, men kritikerens refleksjon omkring, og intervensjon i, litteratur, språk og samfunn er tvingende nødvendig om vi skal kunne føre en samtale om litteratur uten å bli liggende med nesen i grusen.

Det er da også dette Jan Kjærstad tar til orde for når han etterlyser en vurdering som er på høyde med det beste i Knausgårds prosjekt. Det er forstemmende at forsøk på å holde en slik samtale i gang, også om bøker utenfor Knausgårdiania, blir anklaget for å stå i veien for det interessante.
(Dagbladet 12.1.)

Kåre Bulies ubehag ved kritikken
Audun Lindholm
Redaktør, Vagant
Litteratur: I et dobbeltsideoppslag om litteraturtidsskriftet Vinduet 6. januar, gjør Kåre Bulie berettiget honnør til Audun Vingers periode som redaktør. Bulie omtaler en av bladets fortjenester som et fravær av «fiendebilder». Likevel tenker ikke Bulie selv uten fiende: Han deler av sin entusiasme for Vingers verk, men avlegger samtidig et heller ublidt besøk hos tidsskriftet Vagant.
Motsetningene Bulie bygger teksten rundt – bredt/smalt, tyngde/letthet, humor/alvor – gjør at han blir fanget av deres logikk: Er noen morsomme, må nødvendigvis noen andre være strenge og høytidelige. Er et tidsskrift populært, må det andre tidsskriftet ha et opplag som tyder på at gullalderen har svunnet hen.
Vagant og Vinduet under sine nåværende redaksjoner betrakter seg ikke som konkurrenter, men kolleger. Bladene utfyller og stimulerer hverandre – Vagants redaksjonsmedlemmer har sågar bidratt til de fleste av de to siste årenes Vinduet-numre. Dette hindrer ikke ambisjonene i å være ulike.
Vinduet fyller en formidlerrolle den litterære institusjonen sårt har behov for, truet av domenetap som den er, i en offentlighet der boka mister terreng. At Vinduet når ut til nye lesere er ubetinget positivt for alle med interesse i at litteraturen bevarer sin prestisje i almenhetens bevissthet.
Vagants viktigste satsningsområde er den genuine kritikerrollen. Kritikerens galskap er å ville forandre, bygge, redde – å ville forstå bedre, bryte mot status quo og stivnede tankemønstre. Til tross for at Bulies kategoriske dommer låner retoriske gevanter fra kritikeren, later han ikke, med sin adjektivrike bejaelse av «upretensiøs humor (...), generasjonstypisk interesse (...), letthet og friskhet», til å nære en genuin kritikerambisjon. Det normale er alltid mest populært, for å si det med en tautologi av det slaget artikkelen kryr av.
Kritikeren er per definisjon upopulær. Kritikeren undersøker overleverte verdier, bryter ned utbredte forestillinger, målbærer nye impulser. Er man derimot fornøyd med tingenes tilstand – og et anmelderspråk hvori opptatt vendinger som «ekstremt suksessrik» og «hitdebutant» – er forsvarsmekanismen gitt: Kritikeren er «humørløs», der hun først og fremst «klager over hvor dårlig det står til».
I Dagbladets spalter er Espen Søbye et godt eksempel på en genuin kritiker. Sammenligner man Bulies og Søbyes skribentvirke, har man en talende illustrasjon av at forskjellen mellom anmelderen og kritikeren, mellom formidling og kritikk, ikke bare er ordenes bokstavsammensetning.
(Dagbladet 8.1.)